Kunne det samme skje i Norge som i Storbritannia?

Norge hadde i 1996 hatt en betydelig økning i forekomsten av skrapesyke, som er nær beslektet med kugalskap. Når denne situasjonen ble satt i sammenheng med hendelsene i Storbritannia, stilte mediene og forbrukerinteressene spørsmål ved om norsk sauekjøttet fortsatt var trygt å spise. Salget av sauekjøtt gikk en periode ned med mer enn 10 prosent.

Hva var bakgrunnen for panikken som oppsto for litt over 25 år siden?

Ukjent sykdom hos storfe

I 1986 ble det i Storbritannia påvist en til da ukjent sykdom hos storfe. Dyrene fikk nervøse symptomer med ustødige bevegelser, unormal kroppsholdning og vanskeligheter med å reise seg. Dyrene kunne være opprømte, skremte og til tider aggressive.

Sykdommen fikk navnet «mad cow disease», kugalskap på norsk. Sykdommen lot seg ikke behandle, og alle angrepne dyr døde. Ut fra de forandringer som oppsto i hjernen, fikk sykdommen det medisinskfaglige navnet bovin spongiform encefalopati (svampaktig hjerneforandring). Derav forkortelsen BSE.

Det ble tidlig klart at dyr som fikk kjøttbenmel i fôret, var mest utsatt, og det var i første rekke melkedyr som ble angrepet. Kjøttfeet gikk oftest fri. Kjøttbenmel produseres av døde dyr og slakteavfall, er rikt på proteiner og blandes inn i kraftfôret. Råstoffet kan inneholde alle salgs smittestoffer, og kjøttbenmelet må derfor produseres under høye temperaturer. Det ble snart slått fast at BSE var forårsaket av en type smittestoff som kalles prioner. Hos dyr og mennesker er prioner normalt forekommende proteiner som kan endre struktur og dermed forvandles til et farlig smittestoff.

Prionene er svært resistente mot kjemiske og fysikalske påvirkninger, inkludert høye temperaturer. For å inaktivere BSE-prionene trengs en temperatur på cirka 135 grader celsius, under trykk, i opp mot 20 minutter. Prionsykdommer var tidligere kjent blant annet som Creutzfeldt-Jakobs sykdom og kuru hos mennesker (den siste knyttet til kannibalisme) og skrapesyke og skrantesyke hos dyr. Prionsykdommene har lang inkubasjonstid; for BSE fra noen måneder til flere år.

Kjøttbenmel fra syke dyr

Hvor kom smitten fra? Skrapesyke hos sau var en mulig kilde. Dette er en sykdom som har vært kjent på De britiske øyer i alle fall de siste 250 år. På 1970- og 1980-tallet økte antall sau i Storbritannia, dermed også døde dyr med skrapesyke som gikk inn i produksjonen av kjøttbenmel.

Skrapesyke har vært kjent i Norge siden 1920-tallet. Smittestoffet kan også ha oppstått spontant hos storfe. Uansett opprinnelse, prionsmitten passerte varmebarrieren under produksjon av kjøttbenmel.

Det kom frem at produksjon av kjøttbenmel på 1970- og 80-tallet i Storbritannia hadde foregått under for svak varmepåvirkning. Temperaturer helt ned til 80–90 grader var benyttet, mot tidligere 140–160 grader. Nye produksjonsmetoder var blitt tatt i bruk, også for å redusere produksjonskostnadene. Etter hvert som nye generasjoner smittede storfe gikk inn i produksjonen av kjøttbenmel, fikk nye tusener av kraftfôr-etende storfe så å si fri tilgang til smittestoffet. Og forekomsten av kugalskap i Storbritannia økte.

Da det ble fastslått at BSE-smitten fulgte kjøttbenmelet, ble det forbudt å bruke dette som fôr til storfe. Dette skjedde i 1988, og tiltaket skulle vise seg å gi gode resultater. Men på grunn av den lange inkubasjonstiden først etter noen år.

Siste tilfelle i fjor

I 1988 var det registrert i overkant av 400 tilfeller av BSE i Storbritannia. I 1992 var antall tilfeller økt til over 37.000. Etter dette toppåret slo effekten av forbudet mot bruk av kjøttbenmel inn. I 1994 ble det påvist cirka 24.000 tilfeller, mens antallet i år 2000 var kommet ned på cirka 2000 dyr.

Men «halen» skulle vise seg å bli lang. Det siste tilfellet av BSE i Storbritannia er fra 2021. Frem til i fjor hadde BSE i Storbritannia vært påvist hos cirka 184.500 storfe i cirka 35.000 besetninger.

Erfaringene fra BSE-utbruddene i Storbritannia skremte en hel verden.

Blant annet innførte Norge i 1990 forbud mot bruk av kjøttbenmel til storfe. Forbudet ble etter hvert utvidet til å gjelde alle matproduserende dyr. Prinsippet at dyr ikke skal ha animalske proteiner på fôrseddelen, ble lagt til grunn i et stadig strengere regelverk. I 2001 kom EU med et prinsipielt forbud mot å bruke fôrvarer av animalsk opprinnelse til alle dyr, også oppdrettsfisk.

Handel med dyr og dyreprodukter har lange tradisjoner, og et betydelig omfang i Europa. Eksempelvis ble det i 1989 eksportert cirka 34.000 tonn kjøttbenmel fra Storbritannia, og eksporten av storfekjøtt mer enn doblet seg i perioden 1985–1995. Kugalskap ble etter hvert påvist i mange europeiske land. Irland, Frankrike og Portugal skulle få de fleste BSE-tilfellene. Sykdommen oppsto etter hvert også i Japan, Canada og USA.

Kugalskapen kom ikke til Norge

Norge gikk, sammen med Island, fri av den nye storfesykdommen. Forklaringene på at det gikk slik, er i første rekke knyttet til rutiner som omhandlet internasjonal handel med dyr og dyreprodukter.

Det sivile veterinærvesenet i Norge hadde siden oppstarten i 1890 praktisert strenge rutiner når det gjaldt internasjonal handel med dyr og dyreprodukter. Prinsippene ble lagt allerede i landets første helhetlige husdyrlov fra 1894, der veterinærmyndighetene fikk hjemmel til å «forbyde Indførsel af Dyr og smitteførende Gjenstande fra fremmede Lande eller Landsdele, fra hvilke smitsom Husdyrsygdom kan frygtes indført».

Det oppsto politiske stridigheter da norske myndigheter på 1890-tallet stoppet import av dyr fra Sverige på grunn av faren for å få munn- og klovsyke til landet. Svenskene hadde ikke forventet seg en slik opptreden fra sin «juniorpartner», men veterinærdirektør Ole Olsen Malm sto på sitt. Han hadde blant annet den betydelige eksporten av småfe fra Norge til Storbritannia å ta hensyn til.

Bestemmelsene ble opp gjennom årene skjerpet inn. Dette skjedde blant annet i 1954, da det allerede omfattende forbudet ble ytterligere utvidet. Den restriktive holdningen til internasjonal handel med dyr var uendret frem til EØS-avtalen tidlig på 1990-tallet satte nye standarder.

Alle bestemmelsene knyttet til internasjonal handel med dyr og dyreprodukter var allerede fra 1894 nedfelt i forskriften kalt «Innførselsplakaten». Innførselsplakaten ble forvaltet av veterinærdirektøren, og det måtte foreligge særlige grunner dersom forbudet skulle kunne fravikes.

Norske kyr fikk ikke britisk fôr

Nåløyet var både lite og trangt, og ikke alle husdyrbrukere var like fornøyde. Da EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, var ikke norske myndigheter lenger suverene i å fastsette handelskravene. EØS-regelverket ga tillatelse til internasjonal handel med dyr og dyreprodukter, forutsatt at vedtatte krav var oppfylt. Det prinsipielle norske forbudet var opphevet. Det tok tid for norske veterinærer å ta inn over seg det nye systemet.

I de kritiske årene før og etter 1986 ble det ikke importert storfe av melkeraser hverken fra Storbritannia eller andre land til Norge. Import av kjøttferaser derimot foregikk i et begrenset omfang. Dyr av kjøttferaser fikk sjelden BSE og utgjorde derfor en minimal risiko for spredning av BSE-smitte.

Den betydelige eksporten av kjøttbenmel fra Storbritannia som foregikk før og etter 1986, anses å være en vesentlig årsak til at BSE etter hvert oppsto i andre land. Selv om kjøttbenmelet skulle brukes til svin og fjærfe, var det ikke til å unngå at også storfe i noen tilfeller fikk det samme fôret. Heller ikke det britiske kjøttbenmelet kom til Norge.

Strenge importrutiner, utviklet siden 1890-årene, åpnet ikke for å ta inn en slik vare til landet. I den aktuelle perioden var Olav Sandvik veterinærdirektør. Sandvik hadde beredskap mot alvorlige, smittsomme dyresykdommer høyt på sin dags-orden. Han var heller ikke særlig komfortabel med å gjøre planteetere til kjøttetere, et brudd på naturens egen lov, og i realiteten en form for kannibalisme i husdyrbruket.

Dyr og folk – én helse

Historien om kugalskap er en fortelling om at det ofte er klokt å legge et føre-var-hensyn til grunn i kampen mot dyresykdommene. Nye sykdommer vil alltid dukke opp. Historien om kugalskap er også en dokumentasjon på at dyrehelse og folkehelse ofte er to sider av samme sak.

Ole Olsen Malm, landets første veterinærdirektør, hadde allerede i 1894 temaet «Om Veterinærmedicinens og Menneskemedicinens indbyrdes Forhold» som tittel på sin prøveforelesning for den medisinske doktorgraden. Malms perspektiver ble retningsgivende for arbeidet med å bekjempe dyresykdommer som i mange tilfeller kunne overføres til mennesker. Det var rabies og miltbrann, brucellose (smittsom kalvekasting), salmonellainfeksjoner og ringorm. Det kanskje mest talende eksempelet er bekjempelsen av storfetuberkulosen. Tidlig på 1900-tallet var storfetuberkulosen utbredt. Sykdommen er i dag utryddet her i landet.

Folk og dyr er i samme ”helsebåt”

Sammenhengen mellom folks og dyrs helse er i moderne tid knapt noen gang blitt tydeligere demonstrert enn i 1986, da kugalskapen rystet en hel verden av beslutningstagere, fagfolk og konsumenter.

Nå slo ikke frykten til: I perioden 1995 til 2017 ble det påvist 232 tilfeller av den nye varianten av Creutzfeldt-Jakobs sykdom. Dette var et betydelig lavere antall enn opprinnelig beregnet

Likevel fikk tidligere tanker om at folk og dyr er i samme «helsebåt», ny aktualitet. Begrepet «one health», én helse, som peker på at planter, dyr og mennesker lever i et felles miljø som er bestemmende for deres helse, er i dag et høyaktuelt internasjonalt tema.

Flaggermus og covid-19 har vi alle hørt om – et skremmende eksempel på denne sammenhengen.

Artikkelen er tidligere publisert i Aftenposten Historie nr. 1/2022.